Kan jeg, så Kathmandu!

Første ordentlige dag i Nepal, pre-holi og colour-frenzy som fulgte med.

Lonely Planet er vår venn, og viser oss vei gjennom Kathmandus trange og snirklete gater. Det er gamle bygg, og så er det eldgamle bygg. Det er harking og hosting og forurensing og rickshawer. Det er fargeeksplosjoner, hellige menn og gamle kroker med altfor mange kilo ballanserende på skjelvende bein.

Kathmandu er en blanding av alt. Gammelt og nytt. Men mest av alt, gammelt.

Visumsøknadsinnlevering på den indiske ambassaden. Karianne er det store unntaket som bekrefter regelen om at jenter elsker menn i uniform.

Men ting ordner seg fort når "Kåre" får trøste-cola i en retroflaske.

Streite Dag, foran skeiv bygning.

Tusen år gammel er den. Ikke butikken, men den halvmeterhøye utskjæringen til venstre her. Kathmandus byplanlegger har klart å gjøre jobben sin.

Sulten? Her kan du få digg mat, som vi skal skrive om senere. To be continued...

Istedet for å legge tanna under puta. Hamrer nepalesere opp mynter på denne trestubben, slik at guden for god tannhelse kan velsigne dem. Null hull!

En mann for sin last.

Kathmandu er ålreit. Neon er i tiden, har vi hørt.

Dag bestilte en liten guinness på St.Patrick Day. Det fikk han også!

Stedet er "Garden of dreams". En liten østerriksk(!)grønn lunge, midt i "eksosiske" Kathmandu. Imperialismen lenge leve!

Tøff, tøffere, clip-on-solbriller!

Han ser kanskje gammel ut. Men denne seige karen klarte å sykle to slitne nordmenn i oppoverbakke. Birken neste!

En gutt i en dør. Eksotisk.

Holi Himalaya!

Lørdag var dagen kommet for "Holi", en feiring av varmere tider og at våren har kommet til Nepal! Gode turister som vi er, blei vi også med på feiringa.

Det begynte uskyldig, med smilende barn som ropte "Happy Holi!" til oss. Det lignet ikke på denne fargesprakende fest-dagen vi hadde lest om. Hvor var de rosa fargeskyene og de ville tilstandene? Intetanende vandret vi rundt i Bhaktapurs gater, med pc i sekken og speilreflekskameraet rundt halsen. Å skifte klær, så vi som høyst unødvendig, men det var da...

"Hænne æ di?"

Ettersom morgen ble til dag, våknet "Uhyret". I dette tilfellet, HELE Bhaktapurs befolkning. Bevæpnet med tikkapulver i alle regnbuens farger, med vannballonger, ti-litersbøtter, litermål, øser og kopper, stod Bakthapurerne klare til å overøse to norske turister og en "lokal" normann med vårens gleder!

Mot høye bygg med store takterrasser, hadde Karianne, Dag og Hans virkelig ikke en sjanse. Å dukke unna viste seg å være en egenskap ingen av oss besatt. Den dagen var vi like usynlige som tre elefanter i en tuk-tuk.

Splætt!

Lyden av ti liter kaldt vann kan være nokså øredøvende, når de dundrer i bakken bak en småløpende nordmann. Og klarte man først å flykte fra vannmassene, kunne man banne på at det stod en rundt neste sving bevæpnet til tennene, og med vann i munnen, klar til å angripe. At vi blei blaute er kanskje ikke så vanskelig å forstå.

Det blei litt banning,det kan vi bare innrømme. Men mest av alt blei det mange hysteriske hvin og mye latter, både fra oss og fra hustakene der mor, far og barn stod og pekte og lo.

Grønne fingre.

På bakkenivå var stemningen likedan. Fargesprakende pulver blei kastet, gnidd og strødd over alle og enhver! Den plutselig så veldig ragende Karianne, med sine 180(?) cm over bakken skulle vise seg å ha særlig tiltrekningskraft på Holi-fargene. Det tok ikke lang tid før alle tre ansikter var dekket av rosa, gule, grønne og røde farger. "Happy holi!" blei fulgt av massevis med hender som tok tak i hår, kinn og nakke, og farget det som farges kunne.

G.I. Joe

Huldra.

Vi begynte dagen som hvite lerret, og endte opp som fine kunstverk, nasjonalgalleriet verdig.

Colgate.

Bildedryss fra Thailand!

Maskoten på en av strandbulene. Landa på en gammel mann mens vi spiste den beste bananpannekaka i Thailand.

3-dollars pedikyr fra Kambodsja, funker også i Thailand.

En svett Brastad med skille.

Art by accident. Art by Dag,

Ååååh, vi har det så fiiint!

Vi prøver oss på moped i Thailand. Det har gått mye bedre. Kanskje fordi at de har venstrekjøring?

Vi var med på fisketur med noen flotte Farsundsfolk. Der så vi denne steinen, midt ute i havet

Makrell. Thai-size.

Når sola blir for sterk er det hengekøye som gjelder.

Det er et marked for alt.

I kambodsja er det ikke veldig utbredt med kjøleskap. Strømprisen er høy, om man i det hele tatt har tilgang på den. Men hva gjør man da med maten?

Jo, man går på markedet selvfølgelig. Kambodsjanerne utnytter dagens svalere morgentimer, og står opp når hanen galer, for å dra ut på handletur. Mat og alt som er forbundet med mat, har en høy stjerne både hos Brastad og frøken Due Ose, og derfor var det ekstra gøy da vi i Phnom Penh omtrent snublet over bod på bod med alt det man noen gang kunne ønske seg.

Det er 35 grader i skyggen, og luftfuktigheten er høy. Du er inne i en by, der du kan skjære i lufta med kniv. Se for deg da, at du runder et hjørne, og plutselig så står du nesten midt oppi dagens sprellende fisk, nyslakta gris og store, blodige leverstykker. Kyllingene henger opp ned, vannmelonene ligger i store stabler og man passer seg for å hoppe over bloddammene som har samlet seg på bakken. Kjøleelementet er en klump med is, med bare en time igjen å leve. Sansene er under angrep, men hva blir man ikke vant med, i matens navn!

Hvor er Willy? Trenger du grønnsaker, må du først finne dama.

Bananer i lange baner. Viser forøvrig til forrige innlegg om kreativ oppakning.

Mandariner er gule og grønne, og alle er like skjønne!

En fest for sansene, der fisken ligger dansende. I baljer av stål, alt fra reker til ål.

Isbilen!

Her sager man opp isen, slik at man kan få turistmage.

Butch Cassidy & the Sundance Kid

Til nå har vi hatt ganske lite trøbbel. MEN SÅ - BANG!

Dag og Karianne våknet opp, fine i formen og lette på tå.

K:"Skal vi ta turen til den stranda litt lengre borte i dag?"

D:"Ja, det gjør vi! Men da trenger vi en moped."

*kunstpause*

Her i landet er det moped som gjelder. Det er ikke den bakke, ikke det hull i veien, som en moped ikke kan klare seg helskinnet over. Mopeder i dette landet er noe for seg sjøl. Den har plass til minst tre khmer av gangen, men ofte en hel familie på en gang.Spedbarn, bestemor og alt. Andre kombinasjoner vi også har observert:

- mann, dame, dau gris.

- mann, datter, datter, datter, sønn.

- mann, kyllingbur, kyllingbur og kyllingbur.

- mann, buddhistmunk og buddhistmunk. (ganske hyppig, faktisk!)

- mann med hele flyttelasset.

- mann med hele slekta på tur .. skjønner greia?

Biler er nærmest fraværende, så da må man være litt kreativ når man laster en moped. Nøden lærer naken kvinne å spinne, og så videre.

Uansett.

Med alt dette in mente, måtte det da være en smal sak for hr. Brastad og Due å putre rundt på en scooter en dag, ikke sant? Og det var det forsåvidt au. Alt gikk greit, inntil Karianne "took a wrong turn...."

Men før det!

Ah, herlige SOL! Otres beach. For Karianne var dette første tur på scooter, og hun frydet seg der hun satt bakpå med den mer erfarne Dag Brastad. Han speedet på over Sihanoukvilles sletter. Over kupert asfalt, gjennom sand, grus, ild og vann, og så var stranda der. Rolig og fin, med sol, varmt vann og fine solsenger. 2 dollar for en hel ananas? Ja takk! Timene fløy av gårde, med krimbok og mafiabok, til vi tuslet mot mopeden igjen. Forbi kyra, hønene og de pekende tenåringene.

Nok en gang satte vi ut på ekspedisjon! Landeveien lå foran oss, og jernhesten galloperte så godt den kunne med to fine hummer på toppen.

D: "Karianne, om diu vi prøvø å kjøre litt nå?:) Bare sånn rondt te svingen dær borteh..?"

K:" Ja, det kan jeg jo. Jeg har jo aldri kjørt scooter før da."

Og med høye "Herreliii, herreli, herreliiii. Hvordan er det man breeeemseeeer???",gikk det i rykk og napp forbi forlatte bygningsområder i utkanten av Kambodsjas stolthet.

Da vi begynte å bli fornøyde med dagens innsats, tok vi en siste sving ut til stranda som ligger her i nærheten. Eller, vi kom jo ikke så langt.

Med styrthjelmer trygt plantet på hodet, og store glis i fjeset, hørte vi plutselig en skarp fløyte foran oss. Der stod en konstabel og vifta med kølla. BRÅSTOPP!

Med steinansikt startet en av konstablene en meget gebrokken, diffus samtale med Dag, mannen i forholdet, i dette tilfellet ekteskapet,

Konstabel: "you married?"

Dag the MAN: "YES!".

Å ikke bli tatt med i samtalen var ganske provoserende for en allerede adrenalin-sint Karianne, som faktisk kjørte, og forøvrig var et hode høyere enn samtlige.

Samtalen fortsatte, en samtale begge egentlig visste hvor bar, bare ikke hvor mye vi måtte ut med. "You drive, wrong. Only one way." - en annen konstabel kommer skridende med et hefte og peker på et skilt. Etter å ha vært med i verdensmesterskap i forbikjøring fra Siem Reap til Phnom Penh, visste vi at regler var mer som garnityr. Cirka like viktig som en persilledusk på toppen av lammesteika. Noe som ble ettertrykkelig bekreftet av de 20 mopedene som kjørte forbi oss mens samtalen foregikk.

Etter mye om og men, framvisning av førerkort, Kariannes bestemte argumentering for sitt "internasjonale" førerkort, snakking med sjefen, blank avvisning om formell skiftlig dokumentasjon av boten, kom den mest avgjørende og viktigste delen av samtalen.

Sjef: "You did wrong. Now you pay."

D: "So how much do we have to pay?"

Sjefen: "You say price..."

D: "One dollar?" ( Dag hadde på dette tidspunktet to sedler i lomma, en 20-dollar og en en-dollar)

Sjef: "TWO dollar!!!"

Dag ga 20-seddelen.

Sjef: "I have change!"

Så stoppet en svart Lexus ved siden av oss, og vi ble kommandert videre. Det åpenbart urettferdige ved hele situasjonen kom vel til sitt høydepunkt der og da...men også da Karianne i sinne ikke klarte å få start på mopeden, så hun og sin nybakte "ektemann" kunne komme seg unna.