Ved grensen til Tibet, eller Kina som de kaller det her. Finnes en oase. En oase for naturelskere. De ekstreme naturelskerene. The last resort, som plassen heter, tilbyr aktiviteter som får pulsen til topps. Rafting, rapellering ned fossefall, to typer strikkhopp, mountain-biking og mer til. Vi var der, og her er det som skjedde.
Hengebro av ypperste merke, 200 meter over elva, 1100 meter over havet. Forøvrig en interessant opplevelse å trippe over denne i svarte natta, med bare stjernene som veivisere.
Dag 1:
Etter en tretimers busstur fra Kathmandu, som virkelig fikk satt setemusklene på prøve, ankom vi the last resort. Rafting sto på planen. De erfarne normennene, som begge har raftet 45 min på Evje, var klare til dyst. Med en åre hver, satt vi foran i taktfast rytme, "HIV OG HOI", og ledet to dansker en finne og en erfaren guide nedover Bhote Kosi. Vannmassene var i storform og ga oss kamp. I tre timer kjempet vi oss nedover stryk, sto fast med båten full av vann, fløy gjennom lufta på med årene på snei, kjørte slalom mellom steiner store som folkevogner, og den eneste som falt i vannet var selvfølgelig en spinkel dansk pige på 40 kilo.
Helt utmattet spiste vi lunsj, før bussen førte oss til safariteltet vårt, for litt etterlengtet rekreasjon. En deilig dag.
Unge Brastad er meget imponert.
Dag 2:
Jeg vil forholde meg kort. Vi har ingen bilder, annet enn i hodene våre. Og de skal vi prøve ikke å dele. Dagen var ekstrem, kanskje den mest ekstreme. Med ufrivillig intervalltrening, løp Brastad og Due Ose fra safariteltet til utedoen. Vi ropte på elgen, men det eneste som svarte oss var noen fjellgeiter. Da dagen var omme, følte vi oss rimelig tomme innvendig. De planlagte strikkhoppene, falt ut av timeplanen av helsemessige årsaker.
Dag 3 og 4:
Med mot i brøstet og vettet en helt annen plass. Prøvde vi oss på rapellering. Første dagen var mer som et sikkerhetskurs å regne. Med varierende hell slengte vi oss nedover et tosifret antall mindre fossefall. Det minste på åtte meter og det lengste var vel bare på knappe 30 meter. Due Ose fikk forøvrig sine fingeravtrykk mer eller mindre svidd av, men hva fikser man ikke med litt sportsteip? En flott dag, til tross for dehydrering og energimangel.
Dag to var da det skulle skje. Bare de tøffeste var igjen. Gårsdagens ni deltagere var redusert til fire. Nå skulle ferdighetene settes på prøve. Vi var enda tappet for energi, og en smule dehydrerte etter dag 2, da de begrensede mengdene med mat ikke ville være så lenge i kroppen. Vi rådførte oss med guiden: "En liten tur opp, og så litt fram, og så ned. No problem for you guys!" sa han. Selvfølgelig smigret av den erfarne kjekkasen, lot vi det stå til.
Bakerst, vår 70 år gamle utstyrs-bærer. Å være "seig" har fått en helt ny betydning på grunn av ham.
Det som skulle være en halvannen times gåtur, viste seg å være 500 høydemeter på en time. Etterfulgt av en halvtimes gange på en smal sti, med steinura som nærmeste nabo. Utmattet sto vi omsider på toppen, følelsen av å bestige Mt.Everest er nok nærliggende den følelsen vi hadde da. Foran oss, rett over dalen så vi Tibet. Som hvite perler på en snor, så vi fjelltoppene som skar inn i himmelen, ikke et øye var tørt.
Kina kan gjerne forsøke, men utsikten inn til Tibet kan de ikke sensurere.
Etter energivann og snickers var vi klare. Med våtdrakt, klatresele, hjelm og karabinkroker som rasler i vinden, sto vi der. Fra å være Slitneste Slitnesen og frøken Blodsmak i kjeften, var vi plutselig Pippi Langstrømpe og James Bond. De neste timene var bare helt fantastiske!
Åh herreliiiii!
Du har ikke opplevd "bratt", før du har vært i Nepal.
Mr. Bond i full mundur.
Pippi i tøffeste laget.
Etter å rappellert ned godt og vel 500 høydemeter, rutsja over den brølende elva i et lite jernbur, og sittet på toppen av busstaket tilbake til resorten, fant Dag ut at han ville avslutte dagen med seks sekunders fritt fall. Vi lar bildene tale for seg.
Spot the screaming Norwegian!
