Et japansk selskap har kjøpt opp "Killing Fields" utenfor Phnom Penh - Sør-koreanske selskap kjøper opp rettighetene til å lyssette Angkor Wat - russiske oligarker kjøper hele øyparadiser utenfor Kambodsjas sørkyst.
For oss skulle turen ut på Tonle Sap, til de spennende flytende landsbyene der, være en fin avveksling fra tempel-tråkket i Angkor. Anbefalt over alt, og etter et relativt godt inntrykk fra fire år tilbake, satte vi ut - oppglødde og med godt humør i sekken.
Tuktuk-turen bort var vel egentlig høydepunktet. Folkelivet langs veien var som vi hadde sett tidligere på dagen, på sykkelturen utenfor Siem Reap, smilende, lekende, dagligdags og fint, egentlig. Sola stod lavt på himmelen, og vi så frem til solnedgangs-båttur på innsjøen.
Vi hadde tidligere hørt historier om folk som blir født, lever og dør på denne innsjøen, uten at de noen gang har satt føttene på tørr mark. Spesielt, tenkte vi.
Den gode følelsen for turen tok slutt, da vi møtte betongen, bokstavlig talt, med svære lastebiler som holdt på å fylle igjen elvemunningen. For to miljødekdektiver, vant med skjærgård og fjell og fjord, satt ikke grå betong og høye monstermaster der de skulle. Så fikk vi høre at det var et sør-koreansk selskap som hadde kjøpt opp området. Også båtene som tidligere fraktet folk og fe over den store innsjøen Tonle Sap, hadde de nå kontroll over. Med stive billettpriser, der pengene ikke nødvendigvis kommer områdets befolkning til gode, ble vi gjetet fram til en longboat som skulle vise oss Tonle Sap. Da vi ble fortalt at kambodsjanerne måtte flytte for å gi plass til det nye anlegget, luksuhotell og alt, ble dårlige smaken i munnen sterkere. Da guiden vår viste tommelen opp for hotellet og firmaet, ble vi ikke akkurat beroliget.
Turen på innsjøen var heller ikke det vi hadde håpet på. Å være hvit(rik) mann, som kom for å peke og se på innbyggerne ble tredd nedover oss. Å bli guidet gjennom en melkerute, der turister kom for å ta bilde av fattigfolk, der barn padlet rundt i baljer, med pytonslanger rundt halsen(attraktivt fotoobjekt?) for å tekkes europeere/nord-asiater og der vi til slutt ble fortalt at vi skulle kjøpe godterier til den lokale skolen - for da ville alt løse seg for barna? - føltes ikke greit.
Heldigvis hadde vi på forhånd undersøkt såpass at vi skjønte at 20 dollar for 10 slikkepinner, ikke ville komme barna til gode.
Da vi ikke ville kjøpe dette, ble båten raskt snudd tilbake til utgangspunktet, der vår trofaste tuk-tuksjåfør satt og ventet. Med solnedgangen i ryggen, putret vi gjennom småbebyggelsen av stråhytter, og tilbake til Siem Reap.
Det vi vil med dette innlegget, er ikke å si at man ikke skal gi penger til de som har mindre enn oss. Snarere tvert i mot. Vær bevisst, og ikke naiv, når du møter turistindustrien i Kambodsja. Ikke tro at alle Kambodsjanere har det like bra som de som jobber på hotellet der du bor. Bestem deg for noe du har lyst til å bidra med støtte til. Ikke kjøp ting av gatebarna, uansett hvor søte de er. Pengene går ikke til dem, men til mørke bakmenn.
Gi i riktig ende! Det er det det egentlig handler om. Aki Ra er ett eksempel. Tidligere barnesoldat under Røde Khmer, og senere for den vietnamesiske hæren. Driver nå med minerydding over hele Kambodsja, samtidig som han driver barnehjem for mineoffre. (cambodialandminemuseum.org).
Videre også: Sangkheum Center for Children og Green Gecko Project. To barnehjem i Siem Reap, som trenger støtte fra privatpersoner. De vil heller ha shampoo, siden godteri ikke bidrar positivt til en allerede dårlig tannhelse.
